Tingen om psykisk sykdom (2023)

18. august 2016

Ansvarlig redaktør

Vi har alle vært begeistret over responsen på vår første essaykonkurranse, der psykiatere skrev om erfaringer med pasienter som hadde en dyp innvirkning på karrieren deres. Et av aspektene ved de prisvinnende verkene, hvorav det første ble publisert i forrige måned, er den sentrale betydningen av å lytte empatisk til våre pasienter. For å understreke dette, tenkte jeg at det ville være viktig å publisere et stykke fra noen som har vært personlig rammet av et psykiatrisk problem. Å høre fra personen på den andre siden av samhandlingen.

Denne måneden deler jeg med dere et essay skrevet av Sam Pillersdorf, som var vinneren av prosaprisen fraDepresjon og bipolar støtteallianse(DBSA) i min hjemby Louisville. Jeg var tilstede og dypt berørt da Sam leste det prisvinnende verket hennes, «The Thing About Mental Illness», for publikum ved feiringen av alle vinnerne av de forskjellige kategoriene i DBSA-kunstkonkurransen, som inkluderte visuell, skriftlig og performancekunst.

Hennes beskrivelse, på en gang poetisk, rå og hjemsøkende, av opplevelsen hennes av å ha en psykiatrisk sykdom er så sterk når det gjelder å avsløre det jeg tror er vanlige, men sjelden artikulerte, tanker og følelser at jeg ba henne om tillatelse til å publisere essayet hennes iPsykiatriske tider. Sam, som jobber som Peer Support-spesialist for voksne påBridgehaven Mental Health Services, et fantastisk fellesskapsbasert og restitusjonsfokusert program i Louisville, ga henne raskt godkjenning. Jeg tenker ofte på henne og det hun uttrykker i forfatterskapet, og det har påvirket arbeidet mitt med hver pasient jeg har sett siden den gang. Jeg tror du vil bli forandret også.

Tingen om psykisk sykdom

Sam Pillersdorf

Saken med psykisk sykdom er - det er dette: det er at det suger. At det er forferdelig. At det er dypt og dypt ubehagelig, og selv om det ikke skyldes et spesielt enkelt symptom til å begynne med, får det deg til å hate deg selv fordi det er sinnet ditt som er sykt. Og hvis du ikke er tankene dine, hvem er du?

Annet enn ofte å føle seg helt og aldeles elendig; annet enn å være den dumme drittsekken bakerst i klassen som ikke kan bestemme seg for om de er der for å lære eller tar bort tiden før de uunngåelig avslutter livet; annet enn et rot av blod og innvoller og squishy, ​​grå biter å dumpe ut på et obduksjonsbord og stikke gjennom med nålekniver og pinsett etter "ulykken" som gjorde slutt på det hele; bortsett fra alt dette, den eneste delen av deg som ikke kan bli skutt eller revet i stykker, ikke kan eksplodere i rød tåke og beinskår, er sinnet. Og når det er sykt, hvor er du? Hva ville Rene Descartes ha å si om dette? Om deg?

Tror du; du er en tenkende ting. Du er en ting. Du eksisterer, du er nødvendig. Og som en betingelse for bevissthet for deg selv, vet du at det må være et selv, et objekt laget av bevissthet. Og det objektet, blir du nå fortalt, fungerer feil. Det er uvel. Den er syk. Det er en sykdom, en sykdom som sniker seg inni deg; i dine tanker, ditt sinn, din bevissthet, deg selv; ditt ensartede, udelelige, ikke-fysiske jeg.

Du kan ikke blande sjeler. Du kan ikke fortynne dem. Du kan ikke infisere dem. Dette er deg, evig, viktig, vi snakker om her. Hvis den er syk, så er du syk. Hvis den er syk, er du sykdom. Sykdom er ikke en del av deg; det er deg. Det er av deg. Det er en del av deg bare ved at alle andre ting ved deg er en del av deg. Det er like mye en del av deg som øynene eller hjernen din eller intellektet ditt eller nervene dine eller nysgjerrigheten din eller din hengivenhet eller dine ord eller din frykt.

Hvis sinnet ditt er sykt, er sykt, så er du den sykdommen. Du er sykdom. Du er uren, du er uren. Nei vent. Du er ikke bare uren eller uren, du er urenhet, urenhet. Du er skitten som de sier smitter deg. Du er det legene sier er galt med deg. Du er det som er galt. Du tar feil.

Stillaset som knirker og svaier over svarte, svarte vann; det harde, grå rommet som er uendelig og klaustrofobisk og kaldt; den lange, lange gangen med sine hundre låste dører og telefonene som ringte ubesvart til stillhet. Det er metaforene, det er sykdommen; de er hvert mørkt øyeblikk og hver vond følelse du noen gang i livet ditt har opplevd. De er deler av deg, deler av den udelelige helhet; de er deg.

Du er megafonen som har blitt kastet ned ved en kløft for dyp og kald til at varme ord kan trenge gjennom; du er det nerveløse spøkelset i et overfylt rom, spøkelset som ser og er usett, som blir støtt og ikke føler noe. Du er alt du har blitt lovet at du ikke er, og du kan ikke klandre Descartes.

[[{"type":"media","view_mode":"media_crop","fid":"51145","attributes":{"alt":"© POLONEZ/SHUTTERSTOCK.COM","class": "media-image media-image-right","id":"media_crop_5763473299310","media_crop_h":"0","media_crop_image_style":"-1","media_crop_instance":"6293","media_crop_rotate":"0 ","media_crop_scale_h":"250","media_crop_scale_w":"136","media_crop_w":"0","media_crop_x":"0","media_crop_y":"0","style":"font-size : 13.008px; linjehøyde: 1.538em; flyte: høyre;","title":"© POLONEZ/SHUTTERSTOCK.COM","typeof":"foaf:Image"}}]]

At du er syk er omstridt. Hva er dystymi? Et nivå under normen, en tilstand som best karakteriseres som enkel humør. 99 prosent av symptomene dine er, med rette, blitt avskrevet som irriterende personlighetsfeil. Hvem i Guds navn vil vurdere grettenhet eller en motvilje mot å la ting være et tegn på sykdom?

Du er ubehagelig, ikke deprimert - eller hvis du er deprimert, tror du det er minst halvparten av deg selv. Hvordan kan du forvente å bli noe annet når du insisterer på å tenke på slike forferdelige ting? Ved å tenke, ved å skrive, ved å dvele ved slike ting som dette essayet? Og, som enhver amatørpsykolog kan fortelle deg, gir det ikke depresjon å snakke deg selv inn i sorg. Alt det gjør deg til er en drittsekk, sannsynligvis en som er desperat etter oppmerksomhet.

Alt dette er enten irrelevant eller helt relevant for mitt opprinnelige poeng, dette er hvordan depresjonen min er. Dette er psykisk sykdom. Slik er det i hodet mitt, hver time, hver dag.

Den tidvis overdrevne entusiasmen, ekstreme fokus på mordmysterier eller filosofi eller emnet for hånden er, like mye som noe annet, forsøk på å få min egen hjerne til å holde kjeft i et minutt. Eller i det minste snakke om noe annet, alt annet, alt annet enn å uttrykke for tiende gang på like mange minutter at jeg er en bedrager, jeg er patetisk, jeg er dum og feig, og slett ikke syk; bare fundamentalt mangelfull, ute av stand til å håndtere ting ordentlig (ting som samtaler og bygater og komplimenter og feil og plutselig tiltalt og vennskap og hengivenhet og nødvendigheten av å bare stoppe allerede, hvem i helvete tror du bryr seg, ditt sløseri av menneskekjøtt og plass), og at jeg burde, men kan ikke engang skylde på at det ble gjort feil fordi det ville ligge feilen andre steder.

Det er som om det mangler noe som ville gjøre meg hel, som ville gjøre meg verdt selv for meg selv. Men det er ikke det at det ble utelatt, det er at jeg mistet det, eller sløst bort det, og det er min feil. Det er uansett min feil, at jeg ikke er nok, at jeg aldri har vært det, ikke nok til noe. Og siden jeg ikke er hel, kan jeg like gjerne ikke være det, sløsing og ruin av materiale er verre enn en tom plass ville vært, og dette er hva jeg mener. Jeg mente ikke å gjøre det; det er bare hva tankene mine gjør.

Og det gjør det fortsatt; det vil fortsette å gjøre det, siden det ennå ikke er funnet grunn til å stoppe. Dette er surret jeg snakker om, monologen, litanien av selvhat og angst. Det er en feilslutning i det; en klar, navngitt logisk feilslutning, men det er akkurat ingen trøst når jeg fortsatt tror på det helhjertet, når dens egen feil bare kan være et tegn på sannheten: Jeg kan ikke engang få rett til selvhat.

Jeg skal prøve å holde styr på det nå, for å unngå at det kommer vekk fra meg. Jeg skal prøve å ikke la det gå. Det kan ikke være morsomt for deg å lese dette mer enn det er morsomt for meg - ikke å tenke, men å være.

Og ja, det er det, det er poenget, der er det: dette er en del av meg. I noen grunnleggende, grunnleggende forstand, er dette meg. Og det er en veldig, veldig dårlig ting å være. Det er ingenting glamorøst over det, ikke noe romantisk. Det er bare en slags blank, kjedelig elendighet som gjør vondt i magen og distraherer deg fra alt annet; en følelse av hjelpeløs ydmykelse som vedvarer fordi du gjør noe galt og alle kan se det bortsett fra deg. (Og de ler sannsynligvis av deg, men du smigrer deg selv når du tror de legger merke til, at de ville bry seg om å legge merke til det, at de ville bry seg om de gjorde det.)

Og det er kjedelig. Hvis du ikke kjeder deg allerede ved å lese dette, forestill deg å lese noe annet enn dette, om og om igjen, hvert minutt av hver dag, fra det øyeblikket du åpner øynene om morgenen til når søvnen endelig innhenter mørket om natten, og tenk hvor lei av det ville du få. Tenk på hvor ubehagelig og sint og ineffektiv du ville føle deg, fordi det er nettopp dette, bare hat og frustrasjon og ulykkelighet, og det er ingen måte du kan få det til å stoppe, ingen måte du kan endre det på. Selv en ny side å lese eller en ny grunn til å såre ville være en forbedring, for da trenger du i det minste ikke å høre på den samme dritten, om og om igjen og om igjen.

Så ja. Det er det. Det er tingen med psykiske lidelser. Det er ubehagelig. Det er kjedelig. Og det gjør vondt. Så så mye.